Stemmen fra Bodø

«June Korneliussen i den lovende og unge gruppen Black Morning hadde en
stemmeprakt vi ikke ofte hører maken til. Hun alene var da nesten verd alle
inngangspengene». Dette skrev Nordlandsposten i oktober 1977. June var
bare 16 år. Slike omtaler skulle vokalisten fra Bodø få mange av i tiårene
som kom.

Fra hun var tenåring og til hun i beklagelig ung alder gikk bort våren 2013
var June Korneliussen en ettertraktet og dypt respektert vokalist også
utenfor hjembyens grenser. Hun var musikalsk nysgjerrig, og i sitt repertoar
hadde June alt fra myk pop og følsomme ballader til standardjazz og
kraftkrevende soul-funk.

«June var et naturtalent. Hun var også kjempeseriøs, og stilte alltid
forberedt på øving. Hun var en glede å samarbeide med», sier Henning
Gravrok. Den tidligere Bodø Big Band-dirigenten var en viktig person i Junes
karriere på 1980- og 90-tallet.

Junes karriere begynte i popbandet Black Morning. Hennes vokale kraft og
rekkevidde var med på å gjøre bandet allsidig, og i tillegg satte hennes
utadvendte sceneperson en ekstra spiss på opplevelsen av bandet hun frontet.
«Jeg husker en spillejobb på Bjerka. I publikum var det ei gruppe
Nato-soldater, blant dem flere afro-amerikanere. Vi andre i bandet var
nervøse for hvordan de ville like at vi bleike skandinaver spilte deres
musikk, men June var som vanlig i toppslag og trollbandt dem med sine
versjoner av kjente soul- og funk-låter», minnes bandets tangentmann,
Geir-Jakob Hellem.

Et høydepunkt i Junes karriere kom, da Black Morning deltok i landsfinalen i
NM i Rock høsten 1979. Bodø-bandet vant ikke konkurransen, men pressen var
overbegeistret over Junes kvaliteter som vokalist. Og frontfigur. «Et
fyrverkeri av ei rockejente», skrev VG om 18-åringen fra Bodø. Uttrykket
refererte både til Junes stemmekraft, innlevelse og energiske
sceneframtoning.

«Eksperter vi har snakket med etter konserten spår June Korneliussen en
lysende karriere i show business», skrev Nordlys etter at Black Morning
hadde spilt for 4000 publikummere på Jordal Amfi.
I ukene som kom fortalte ansatte i Arne Bendiksen-selskapet om mulige
plateplaner for ungjenta fra Bodø. Pussig nok strandet det hele. Junes
musikk-kolleger i Bodø har ei slags forklaring.
«June var ikke den som var frempå og fremhevet seg selv. Hun var vel mer
interessert i å synge enn å bli kjent», sier Gravrok. Geir-Jakob nikker
bekreftende.
«Jeg ønsket å melde henne på i TV-programmet Rondo på 80-tallet, men June
gled unna. Hun hadde alle forutsetninger til å bli et stort artistnavn»,
sier Hellem.

«June var kresen på hva slags låter hun ville synge, og hun innså at hun
ikke kunne leve av den musikken hun var genuint opptatt av. Hun valgte etter
hvert å utdanne seg til sykepleier. Jobben innen ulike deler av helsevesenet
var hun også genuint opptatt av, og den ble en viktig og meningsfull del av
livet hennes», sier gitarist, og Junes ektemann Finn Robert «Fro» Olsen.
Junes første og eneste popalbum het «Det e nu æ lev», og ble utgitt av
Bodø-selskapet Igloo Records i 1981. De som anmeldte plata tok fram
superlativene, og nok en gang sto Junes vokale artisteri i sentrum: «en
kombinasjon av stor stemme, naturlig musikalitet og temperament», skrev
Nordlandsposten.

Like etter Black Morning-tida dukket June opp i det kortlevde poprock-bandet
Rosett m/June, og i tiårene som kom var hun en gjenganger på Bodøs
musikkscene. June deltok både i show og konserter, og i soulrockbandet
Peptalk utfoldet hun seg i kjent energisk stil. Etter hvert ble
«fyrverkeri»-etiketten for snever til å passe Junes utvikling. Musikk var
nemlig mer enn energisk soul-funk for henne, og snart satte June kursen mot
nye musikalske områder.

«June elsket ballader. Hun og jeg spilte ofte myke Randy Crawford-låter med
bare sang og piano. June sang dem nydelig», sier Geir-Jakob.
Etter at June gjorde sine første jobber sammen med Bodø Big Band gled hun
lenger over i jazzen. De lokale anmelderne var som alltid begeistret av
hennes sangprestasjoner.

«June virker uhyre sikker og profesjonell, og når hun dertil synger som en
gud, må det bli bra». Dette skrev Nordlands Framtids Thor Woje etter at
June i 1985 hadde gjort en sterk konsert sammen med Wienerkonservatoriets
storband.

Blant Junes siste større prosjekter var hennes egen jazztrio. I 2001 slapp
de albumet «Gentle Rain» til god mottakelse, og da trioen spilte under
Varangerfestivalen i 2002 fikk hun betegnelsen «balladedronning» i avisa
Finnmarken.

«Jeg tror June hadde potensiale til å utvikle seg enda mer som vokalist,
hvis hun hadde fått leve lenger», mener Henning Gravrok.
Allerede i 2008 ble June diagnostisert med lungefibrose. På tross av at
lidelsen tærte på kreftene, maktet June å være musikalsk aktiv i noen år
til. Hennes siste konsertjobb var i 2012. Denne gangen ga hun stemme til
varmblodig, karibisk musikk med Finn Slettens "Caribbean Merengue Salsa" prosjekt.
Mesteparten av Junes karriere burde være kjent for alle kulturinteresserte
nordlendinger. At hun på slutten av sitt liv også skrev låter er imidlertid
ukjent for de fleste.

«June kjøpte seg gitar, lærte seg å spille og skrev låter. Noen av dem fikk
vi spilt inn med fullt band i studio. Jeg gir i første omgang ut en single
av Junes materiale. Det ser jeg fram til», sier Finn Robert, og legger til:
«Vi hadde en tanke om at vi skulle reise rundt og spille og synge for folk
når vi ble gamle. Slik ble det dessverre ikke».

June døde den 11. mars 2013, etter at hennes helse forverret seg dramatisk i siste halvdel av 2012.

Det får være en trøst for alle som primært husker artisten June at deler av
hennes egenkomponerte musikk gjøres tilgjengelig.

Hvil i fred.

Kjell Nordeng